Av Ferhat Mehenni i LE MONDE.FR | 08.02.11 | 09:23
I to måneder, har tre tidligere kolonier satt dagsorden internasjonalt. Tunisia, Elfenbenskysten og Sudan. Selv om grunnen til hendelsene er forskjellige, har alle tre landene det samme målet: Å overvinne statens arv fra kolonitiden.
Styrt av en jernhånd siden frigjøringen i 1957, er det første gang på femti år at Tunisia opplever vold fra mobben. Skyhøye matvarepriser, symbolisert av en mann som satte fyr på seg selv, har trolig fremhevet kløften som skiller herskernes ro fra folkets elendighet . Men det er bare et påskudd. Den viktigste årsaken til uroen er manglende evne til overføring av makt.Ved å hindre folk å puste, ved å hindre et land å “lufte ut” gjennom demokratiske valg, ender du opp med å produsere denne typen eksplosjon som plutselig ødelegger alle tilholdssteder.
Kaoset lagt igjen av diktatorens flukt vil ikke forsvinne med det første. De som (for å avgjøre arvtakerspørsmål og politiske legitimitetstvister) fortsatt henviser til Grunnloven, som har tillatt personlig makt (av en diktator. Red.anm.) i over femti år, skal kanskje – en stund til – redde regimet som alle tunisiere hater. “Jasminrevolusjon” risikerer å ende brått hvis en ny grunnlov ikke er utarbeidet av en valgt forsamling for det formålet. Det er også snart slutten for de post-koloniale statene Elfenbenkysten og Sudan.
Elfenbenskysten sitter igjen med to presidenter. Det er ikke første gang dette har skjedd innen Afrikas skandaløse grenser. I motsetning til hva det internasjonale samfunnet fryktet, har ikke dette skapt mer vold enn det som eksisterte fra før, slik det for Ivorianer (navnet på innbyggerne i Rebublikken Elfenbenkysten. Red.anm.) var naturlig å ha to legitime statsledere. En statsleder for nord og en for sør. På alle måter har Elfenbenskysten vært delt i to siden september 2002. Det merkeligste i denne saken er at der Vesten ser et problem, finner Ivorianerne selv sin løsning. De foretrekker å ha to presidenter i stedet for en ti årig krig. Det ville være klokere av oss andre å støtte en uttalelse om det faktum som har eksistert siden opprøret i nord. Det er best å erkjenne denne virkeligheten. Det bør gjøres offisielt ved å anerkjenne grenser, av hensyn til fred, stabilitet og respekt for menneskerettighetene. Å påtvinge det Ivoriansk folk å velge én president, vil uten tvil være å dytte dem i retning av borgerkrig.
Borgerkrigen, som varte i over tjue år, har nettopp blitt avsluttet i Sør-Sudan. Den globale fredsavtalen undertegnet 9. januar 2005, er gjennomført via en folkeavstemning der landet deles. Den overraskende nyheten i denne tilnærmingen er tilintetgjørelsen av – gjennom demokratiske midler – prinsippet om “ukrenkelige grenser” arvet fra koloniseringen. Fra nå av, i den tidligere koloniserte verden, er vi på veg inn i en æra der grensene ofte skal bevege seg. Dette markerer slutten på de post-koloniale statene.
De politiske etterdønningene i Tunisia, Somalia, Kongo, Afghanistan, Kashmir eller Irak er den døende arven fra de koloniale statene. Lidelser vil etter hvert bli utbredt i de fleste land dannet av kolonialismen (starten på globalisering). Faktisk er det stater som fortsatt bærer samme struktur som når de ble dannet med makt av kolonialismen, i den hensikt å lage dagens internasjonale orden.
I dag mister de postkoloniale statene grepet. Denne globaliseringen, som disse statene ikke visste ville være bare et skritt, vekker folk til sine rettigheter. Plutselig ble statene spurt om å tjene isteden for å undertrykke, å tillate der hvor de forbød … For disse statene er demokrati verden “opp ned”. De befinner seg som historiens leketøy, utnyttet og ikke brukbar lenger.
Europa ville ha nytte av å vedta en forsonende holdning til den geopolitiske omveltning som dette begynner å generere. Vesten generelt har bedre av å forberede seg på disse omveltninger, følge dem, eller til og med skape dem selv for å ikke bli utsatt for dem. Uansett hvilke nye politiske krefter som tar over, vil vestlige interesser bli bevart. For eksempel har Frankrike hjelpeløst sett det tunisiske regimet kollapse. Frankrike klarte heller ikke å tvinge sin løsning på Elfenbenkysten. Dette betyr ikke at franske interesser vil bli utfordret!
Den tunisiske saken viser et problem som er felles for alle nylig selvstendige land; statens karakter. Sistnevnte, siden den er av kolonial opprinnelse, dømmer disse landene til å være kun diktatur. Selv om det for Tunisia fortsatt finnes et spørsmål om berbisk identitet, utgjør heller dagens uro det presserende behovet for å avslutte den post-koloniale staten og erstatte den med en fri og rettferdig stat. En stat som tjener folket og innbyggerne, og som ikke tjener diktaturet.
Når det gjelder Sudan og Elfenbenskysten, viser disse land eksempler der uløste identitetsproblemer har regjert så lenge at det har forårsaket separasjon og oppdeling av landet. Det er nok hva som vil skje med alle statene som – i statens navn – nekter folkeslag rettigheter til menneskene som utgjør landet. Å nekte genererer identitetskrise og motstand. Kampen dette bærer med seg, pådrar all risiko for krig, og til slutt løsrivelse. I disse landene er den eneste måten å unngå det verste å presse statene til å respektere folks identitet gjennom regional autonomi eller føderalisme. Sikkerhetsrådet i FN, ved å stemme for resolusjon 1813 som støtter det marokkanske forslaget om regional autonomi i Sahara, har sendt et sterkt signal i den retning.
Kabylia, som det algeriske regime fortsatt nekter å anerkjenne, har allerede kjempet i ti år for sin regionale autonomi. Kabylia viser også vei for Afrika, og asiatiske folkeslag i krig, om en pasifistisk kamp. Selv i selvforsvar (127 demonstranter drept av den algeriske regjeringen mellom 2001 og 2003) foretrakk det kabylske folket å kjempe politisk i stedet for krig. Etableringen av Anavad (kabylsk provisorisk regjering i eksil) den 1. juni 2010 er trolig med på å forbedre prosessen.
Anerkjennelse av denne regjeringen, av det internasjonale samfunnet, vil sikkert oppmuntre de mindre radikale politiske mulighetene hos undertrykte folk på jakt etter eksistens. Vi vil på denne måten få en utvikling av verden, om ikke lykkelig, så i alle fall mye mindre kaotisk mot slutten av de post-koloniale statene, denne klamp om foten som i så mange tiår har forårsaket uro i Afrika og Asia.
Ferhat Mehenni er forfatter av Det identitetens Århundre (Michalon, 2010).
Ferhat Mehenni, “formann i den Kabylsk Provisoriske Regjeringen “