Vern om vestlige verdier

Sharia forbyr praktisering av andre religioner enn islam, med mindre du betaler skatt og aksepterer dhimmi status (borger med lavere rang og mindre rettigheter). I muslimske land som ikke er offisielle islamske stater,  synes anvendelsen av sharia-loven overfor ikke-muslimske minoriteter for restriktive,  til og med skandaløse. Dhimmi-status vil bli oppfattet av det internasjonale samfunnet som ren forfølgelse, åpenbar diskriminering , uakseptabelt. Dette førte noen land (f.eks Algerie) til å benekte eksistensen av religiøse minoriteter, eller å innføre lover som forbyr utøvelse av en annen religion enn islam. Dermed kan det internasjonale samfunnet ikke klandre en suveren nasjon til å håndheve sine egne lover, stemt  av sine parlamentarikere.

I offisielt islamske land (Iran, Sudan, Pakistan, Forbannet Arabia), er sharia allerede offisielt i kraft og det internasjonale samfunnet har ingenting å si.
Muslimer som bor i vestlige land har forsøkt å bringe sitt sosio-religiøse system til vertslandet under dekke av demokrati, menneskerettigheter, særlig retten til tilbedelse som er anerkjent av lovgivningen i alle vestlige land. De kaller seg borgere av disse landene, nyter alle sivile rettigheter, og de er ikke ansvarlige for situasjonen (diktatur) i muslimske land, som ikke anerkjenner samvittighetsfrihet og trosfrihet slik tilfellet er i “deres” land. Disse argumentene er ustoppelige og alle de europeiske muslimske talsmenn bruker dem i fullt dagslys  (Lars Gule, Muhamad Usma , Bassim Ghoslan for Norge …). På arabisk kalles dette Taqia eller “akseptert fullt og helt hykleri ” som et skjold mot anklager om religiøs fundamentalisme. Muslimene i Norge og ellers i Europa later som de ikke vet at islam forbyr nettopp samvittighetsfrihet og religionsfrihet, og at  det er det som forårsaker situasjonen de religiøse, kristne minoritetene  i muslimske land befinner seg i. Islamistene påstår at det er muslimske stater som er ansvarlige for situasjonen for religiøse minoriteter i muslimske land og ikke islam selv. Som de ikke presenterer seg selv som offisielle ambassadører av hjemlandet, er de Europeiske statene fanget av sine egne lover og kan ikke gjøre noe mot muslimske innvandrere , eller mot sine muslimske borgere.

I beste fall prøver de å temme islam, som er nøyaktig det man under noen omstendighet IKKE skal  gjøre. Islam tillater ikke å bli erobret, av den enkle grunn at den selv er en erobrer. Det beste er å gjøre som muslimske land, dvs. vedta lover som forbyr de mest umenneskelige aspekter av islam som er uforenelig med den norske grunnloven, og likestilling mellom menn og kvinner som et avgjørende  prinsipp. Muslimer skal selvfølgelig skrike at dette er diskriminerende lover, men man må svare: “Kanskje, men det er loven.  Akkurat som loven er loven i Iran, Algerie eller Saudi arabia.”