Om kort tid vil vestlige politiske ledere tale til sine respektive folk. Dommen over islam er i slutt fasen. Dette misfoster er dømt. Men for kunne å håndheve dommen, må vestlige land være forberedt på å gjøre noen ofre.
Vestlige ledere skal avsløre til sine folk arten av deres forhold til den muslimske verden, spesielt til Gulf monarkiene, Indonesia, Malaysia og diktaturene i Nord-Afrika. Vestlige ledere er klar over at problemet ikke kommer fra muslimske innvandrere, uten reell makt i Vesten, men fra de muslimske statene. Det er ikke vestlige land, eller deres innvandrere som opprettholder sosio-religiøse muslimsk orden, men muslimske stater. Uten disse statene, tør ikke muslimer i Vesten engang løfte hodet. De skjuler så mye gru i seg at det gjør dem skamfulle. Hvis ikke skam, vil det være frykt. Mot, arroganse og frekkhet av vestlige muslimer, får de fra den moralske, økonomiske, politiske støtten fra deres opprinnelige muslimske stater. Disse statene er fulle av selvtillit. De er sikre på å ha midler til å knele hele Vesten, alle vestlige land samtidig.
Det er disse midlene vestlige ledere skal avsløre for sine folk. Vesten har da to valg: Enten klar militær seier over disse statene uten å endre noe i den vestlige livsstilen, eller gi opp mange sider av den vestlige livsstilen ved å slutte å handle med muslimske stater. Å ikke selge dem noe skal minne dem om at de ikke engang vet hvordan man sliper steiner. Det ville sende muslimske stater tilbake til steinalderen.
Muslimske ledere tror at Vesten ikke tør bruke militære midler (eller press) mot dem. De tror også at vestlige folk sitter for godt på sine privilegier, sin komfort og daglige vaner. De gir ikke opp sin forbruker livsstil, deres fritids kultur. Muslimer mener at Vesten mangler ryggrad, feige og tenker kun på deres glede og deres mage. De har allerede glemt at Vesten har kolonisert nesten hele den muslimske verden i en eller to århundrer. Det eneste de husker er å ha erobret Andalusia.
Vestlige folk kommer til å overraske dem.
“Vestlige ledere skal avsløre til sine folk arten av deres forhold til den muslimske verden, spesielt til Gulf monarkiene, Indonesia, Malaysia og diktaturene i Nord-Afrika.”
Det hadde vært politisk selvmord å gjøre det, men så befriende for oss alle.
Takk for en glimrende analyse. Din blogg gir meg mot…