Kartet er ikke territoriet

Av Michel Gurfinkiel

“Kartet er ikke territoriet,» sa den polsk-amerikanske logikeren Albert Korzybski. Geologi, vei, politikk, militær stab, det “representerer” rommet  selektivt, derfor omtrentlige. Men oftest glemmer vi denne åpenbare sannheten. Oppvåkningen, rundt hjørnet, er tøff.

Et første eksempel, lånt fra nyhetene: den belgiske krisen. Kartene våre forteller oss at EU er et stort område av fred, demokrati, frihet og brorskap. Og at Brussel er hovedstaden.

Men territoriet sier noe annet. Brussel er også hovedstaden i Belgia, et land som gradvis har implosert i andre halvdel av det tjuende århundre under et dobbelt  press fra føydale politikere, arbeids foreninger, ideologiske,  nasjonalistiske lingvistisk flamske og vallonske, demografi og obskure instinkter av hevn og klassekampen som går tilbake minst til middelalderen. På grunn av denne gradvis forvitring av den belgiske stat, har Brussel blitt en Francophone enklave i en flamsk region. Hjertet av byen – Brussel – av rent ideologiske grunner, om ikke demagogiske, har blitt erklært tospråklig. Enkelte bydeler er fortsatt Francophone, men i en flamsk sone. At de flamske krever deres “normalisering”, dvs. défrancophonisation med tvang. Det er, alt i alt, denne krisen som har ført til fallet av den belgiske regjeringen, og nok en gang fremkalt spørsmålet om selve eksistensen av Belgia som nasjon. Og fremfor alt, at Europa ikke kan noe for det. Verken flamske eller vallonske tenker på Europa i denne krangel. Verken kommisjonen eller parlamentet, som er “Brussellere” , tør forstyrre, selv når flamske ekstremister bryter de mest naturlige menneskerettigheter, som å snakke sitt morsmål.

Et annet aktuelt eksempel er Kabylia. Kartet sier at det er et lite fjellområde i Nord-Algerie, der befolkningen snakker en Berber dialekt  .

Kartet sier det er et land på 40.000 kvadratkilometer (En og en halv gang Belgia, dvs tre ganger Flandern eller tre ganger Vallonia) beliggende nord for den “mislykkede staten” par eksellense, semi-totalitære, semi-mafia, og totalt  ikke-funksjonelle, Algerie “Arabo-islamsk”. Men Kabylia er også en nasjon bestående av ti millioner sjeler. Fem millioner mennesker, alle Kabylske i Kabylia. To millioner mer i hovedstaden Alger, av byens fem millioner innbyggere. Ett til to millioner Kabyler i Frankrike. Historisk sett var Kabylia hovedmotstander mot den franske kolonisering. Under uavhengighetskrigen, 1954-1962, utgjorde Kabylske motstandere 80% av angrepstyrken FLN. Men etter uavhengigheten,  har FLN, under påvirkning av den arabo-muslimske nasjonalisten Ahmed Ben Bella, har knekt Kabylia, under en borgerkrig som varte mer enn ett år fra høsten 1963 til sommeren 1964. Det kabylske språk ble forbudt. Kabylia rolle i uavhengighetskrigen ble benektet. Realiteten av et folk som inderlig ville tilhøre Algerie, ble trampet ihjel.

Kabylene våknet for tretti år siden, da staten FLN begynte å gå i oppløsning under vekten av sin uskikkethet, våren 1980. Demonstrasjoner, undertrykkelser: hundrevis av døde. Siden da har Kabylia vært i en tilstand av virtuell løsrivelse. En sterk selvstyre bevegelse, ledet av sanger-poeten, Ferhat Mehenni, talsmann for ikke-voldelig måte å etablere en Kabylsk  sekulær stat, med bred autonomi, som kan være i Algerie slik Quebec er i Canada. Mehenni har gått i etapper, skritt for skritt siden begynnelsen av året. For ti dager siden, for å markere tretti år siden den Kabylsk eller berbisk våren, proklamerte han en provisorisk Kabylsk regjering. Titusener av demonstranter marsjerte på samme tid for selvstyre ved Tizi-Ouzou og i store byer i Kabylia.

Men kartet sier: Algerie. Den europeiske politiske klassen, inkludert det franske politiske miljøet, som bør være litt bedre informert, så det Kabylske problemet  uten å se det. I strid med sine prinsipper, de overser sine interesser også. En sekulær og ikke-voldelig Kabylsk stat vil bringe fred til Maghreb (Nord-Afrika), og følgelig til Frankrike og Europa. Men “det er ikke på kartet.” Og for prinsene som styrer oss, er det kartet som gjelder. Inntil  territoriet hevner seg, selvfølgelig.

Kartet hadde allerede blitt påberopt mot territoriet i München i 1938 mot Tsjekkoslovakia. Konsekvensene er godt kjent. Man nevner alltid den leksen, men ingen tror at det kommer til å gjelde dem selv. Hvordan EU, som ignorerer hva som skjer bokstavelig foran øynene sine i Brussel, tør gå inn for en “deling” av Jerusalem? Hvordan den samme union, blind for den Kabylske sak, våger å blande seg i jødiske rettigheter i Israel?

Av Michel Gurfinkiel, 2010