Islamistene drepte Tahar Djaout: Vi må holde liv i hans idéer

Den Kabylske roman The Last Summer of Reason gir en mektig og merkelig vakker påminnelse om faren for å la den voldelige ideologiske fundamentalismen feste seg. Det vil være av stor interesse for oss i vesten å bli påmint om dette nå – ikke senere.

Den Kabylske forfatteren Tahar Djaout, født 11. januar 1954, ville ha blitt 55. I stedet døde han. I mai 1993 ble Djaout skutt i hodet av islamister i Alger. Flere dager senere døde han. Islamistene så Djaout sin kreative og intellektuelt rike skriving som en trussel mot deres innsats for å kontrollere og begrense horisonten av Algeries samfunnet.

Djaout er død, men heldigvis ikke stille. Hans poesi, romaner, og artikler forblir og fortjener et bredere publikum. Hans arbeide er på fransk, hans publikasjons språk, og mens noen er tilgjengelig på engelsk, tysk og nederlandsk oversettelse, har nesten ingen blitt oversatt til arabisk, språket som kunne hatt størst innvirkning.

En av hans perler er en passende kort roman med den beregnende tittelen The Last Summer of Reason. Manuskriptet for boken, uten tittel, ble funnet blant hans papirer etter hans død. Tittelen kommer fra en passasje i boken. Boken i seg selv synes å ha kommet som en profeti om Djaout egen skjebne, for å si det mildt, ting endte ikke godt for Djaout. I saftige vakre prosa i denne romanen, tar Djaout leseren på en spasertur gjennom refleksjoner og erfaringer fra hovedpersonen, Boualem Yekker. Det er en tur som er nydelig, men også smertefull; ting ender ikke godt for Boualem.

Boualem er en bokhandler i en by med en religion identisk med islam (dette samfunnets religion er ikke navngitt, men parallellene til islam er entydige). Et spesielt innslag av lokale religiøse, veldig Talibanaktig, har nesten fullstendig tatt over samfunnet og dens regjering. Denne totalitære bevegelse er styrt av “Årvåkne Brødrene” (ÅB). Deres kjærlighet til makt er matchet bare av deres frykt og hat for kreativitet og skjønnhet.

For eksempel er planer på gang for å forby reservedekk i biler, begrunnelsen for dette er at det indikerer manglende tillit til guds evner. Parallelt med dette, blir vold og død  vanlig. Boualem lever i en verden overkjørt av en “logikk som får blodet til å sprute ut av lidenskap, en logikk som har hevdet retten til å drepe folk for å redde deres sjeler.” Absurditet i overflod. Ødeleggelse i overflod. Frelse, ikke så mye.

For å overleve, nærer Boualem hans sinn og sjel gjennom hans minner om den tiden før ÅB, da intellektuell forespørsel og kunst var selve fundamentet i daglig liv. Bøkene hans er en livbøye for ham, iallfall for en stund. Boualem lever i den grusomme nåtidens virkelighet, i en by som blør på en forferdelig måte, denne byen som er predisponert for glede, men hvor glede ble forbudt. “Årvåkne Brødrene” (ÅB) forbyr gleden, bøker, og muligens brenner dem. Selv knust, er Boualem ikke overrasket, for han ser at “ord, satte ende til ende, bringer tvil og endring”, som tydelig er fiender av Årvåkne Brødrenes ryddig og metodiske absolutismen, som har manipulert en religion til en fundamentalisme som er mer fokusert på menneskelig makt enn å  berike menneskets forhold til sin Skaper.

Den avgjørende betydningen av Boualem rike minner er spesielt gripende i kontrasten med disse de rigide holdninger barna har tilegnet seg gjennom skolegangen i denne “nye verden” av ÅB.

ÅB sin indoktrinering i samfunnet er så gjennomgripende og dyp at selv Boualems kone og hans egne barn blir fremmed.

I den nye ÅB verden, er barn oppdratt til å være “blinde og overbeviste arvtakere av en sannhet som er blitt presentert for dem som den store sannhet. De har ingenting på denne jorden: ingen materielle goder, ingen kultur, ingen fritidsaktiviteter, ingen kjærlighet, ingen håp, deres utsikt er blokkert.” Rundt ÅB, har all vilje for å utdanne barna til å være oppdagere, oppfinnere, problemløsere, og/eller entreprenører blitt slukket. Den neste generasjonen vil ikke ha minner, for ikke å snakke om rollemodeller for å inspirere bredere og dypere tenkning.

Nettopp dette er risikoen vi amerikanere og våre allierte står overfor dersom vi ikke konfronterer den islamistiske ideologien som tar rot og marginalisering, eller enda verre, dreper de som omfavner intellektuell forespørsel, kreativitet , og fredelig sameksistens med ikke-muslimer.

Djaout visste at konfrontasjonen av fundamentalismen måtte ta plass i hjerte og sinn. Det er derfor han la særlig vekt på utdanning. I et magasin han grunnla, Ruptures, hevdet han i januar 1993, “Blant strukturene som  bør ombygges så fort som mulig er det utdanningssystemet. Det er nytteløst å undertrykke fundamentalisme hvis den algeriske skolen fortsetter å forberede oss nye pakninger på fundamentalister som i sin tur, vil ta til våpen om ti eller femten år. ”

Kanskje mens du leser denne artikkelen tenker du på en million andre artikler og bøker du bør lese, og føler at du ikke har tid til å lese noen algerisk romanen. Oppriktig, foreslår jeg at du ikke har tid til å ikke lese denne romanen, med sitt tour-de-force budskap er av avgjørende betydning for vår tid. Takket være University of Nebraska Press og oversetter Marjolijn de Jager, er The Last Summer of Reason tilgjengelig i paperback (en kort bok, bare 146 sider) på en utmerket engelsk oversettelse av den franske originalen.

Karakteren Boualem ” pleide å fortelle til seg selv at byen ikke ville ta lenge for å drive ut parasittene som var slik en fornærmelse mot landskapet. Således ventet han på at ting skulle vende tilbake til normalen, for at budskapene til fanatismen skulle gå tilbake til sine mørke hjørner. . . [Men] Det var nok at skjønnheten og fornuften koblet av et øyeblikk, forlot sitt forsvar, for at  natten skjøv dagen til side og skylte inn over byen som en forferdelig flom. ”

Vi kan ikke lene oss tilbake og vente på at fanatikerne forsvinner av seg selv, på at livet går tilbake til før den 11. september 2001, til den salige uvitenhet. Det vindstille 10. september ga bare den 11. september.

Slik Julija Sukys noterte i hennes biografi og refleksjoner om Djaout, i Ruptures i januar 1993 observerte Djaout , “Algerie går gjennom en periode med avgjørende slag, der hver stillhet, hver likegyldighet, hver bit av abdikasjon, kan bli dødelig . ” For Djaout viste stillheten, likegyldighet, abdiseringen, overgivelsene, seg å være dødelig.

Vi gjør klokt i å reflektere over vår egen taushet, likegyldighet, abdisering, overgivelse i “krigen om ideer” både før og etter 2001. Vi må nå  i stedet se muligheter til å beskytte og styrke de i muslimske samfunn som snakker ut , interessere oss, hold fast til positive verdier, og gå fram på offensiven i favør av fredelige, tolerante sivile samfunn.

Jennifer S. Bryson

Jennifer S. Bryson er direktør for Witherspoon instituttets prosjekt om islam og sivilt samfunn. Hun er en bidragsyter til den offentlige debatt.

Jennifer Bryson studied Political Science as an undergraduate at Stanford, medieval European intellectual history for an M.A. in History at Yale, and Greco-Arabic and Islamic studies for a Ph.D. in Near Eastern Languages and Civilizations at Yale. She has worked in journalism and for the Department of Defense. For Department of Defense she has provided outreach to and analysis about Egyptian Islamic newspapers, as well as outreach in Yemen to media, madrasas, and civil society institutions. She managed a counter-terrorism research team for two years for Department of Defense and for this work twice received the Defense Civilian Meritorious Service Award. She most recently worked in the Office of the Secretary of Defense where she was the lead Action Officer for countering ideological support to terrorism in the Office of Support to Public Diplomacy. Dr. Bryson has near-native fluency in German, professional-fluency in Arabic, and has reading knowledge of Latin, Greek, Syriac, French, and Persian.

Mer om boken: http://books.google.no…