Today, democracy has no meaning. In the past, democracy was the guarantor of freedom, a concept that includes all individual freedoms as well as collective freedoms. Today, it simply means political pluralism and electoral processes, minus all freedoms. In light of the new definition, Iran is as democratic as most countries in Europe. I still detect a semblance of democracy with the real meaning in the US and Canada. In these countries, democracy is still perceived as the best way to preserve freedom.
The notion of democracy in the sense of Enlightenment democracy, after a comma of 150 years, reappeared in Kabylia around 1980. For the first time in Kabylia, mostly young French speakers who had been trained in universal values (actually Western ones), they make the language of modern democracy their own. All the peasants, all the workers became well acquainted with the concepts of human rights, women’s rights, cultural pluralism, rule of law, linguistic diversity, multi-party system, freedom of expression, freedom of conscience, freedom of religion, etc. …. The Arab-Muslims still (rightly) call these democratic activists “French Hizb” or sometimes “sold to the West.” From the perspective of Arab-Islamic civilization, that description is well justified or fair.
Let’s see what is happening in Tunisia, Egypt, Yemen, Bahrain. The revolutionaries do not get excited with political slogans, nor do they demand any revolutionary social project. Frankly, “Benali go away” or “Mubarak go away” are not serious enough or sufficient demands to talk about “Revolution”. In truth, these people do not want to engage too much. If tomorrow they bring Islamists to power, no one will blame them for misleading world opinion (which today believes that these people want democracy and freedom). Here we have people who are completely honest.
More honest are the Algerian people. They do not follow the RCD (the official Democratic Party of Algeria) and the National Coordination for Change and Democracy. Not that the people do not want to “throw out” Bouteflika, but that the National Coordination for Change openly shows a desire for change in Democracy. Rule of law in the sense of positive laws does not help these masses. All these stories about human rights, collective freedoms, individual freedom, women’s rights, are not part of the aspirations of the people. The NCCD does not interest that people and Saad Sadi cannot mobilize that world. What Algerians want is to “throw out the system” without any other slogans, and then figure out eventually what needs to happen. If there are available Islamists who are presentable, not too flashy, it will be good to put them in power. Otherwise, the transition will wait for better days.
In Norwegian
I dag, har demokratiet ingen mening. Tidligere var demokratiet garantist for frihet, et konsept som inneholder alle de individuelle friheter samt de kollektive friheter. I dag betyr det ganske enkelt politisk pluralisme og valgprosesser, med minus alle friheter. I lys av den nye definisjonen, er Iran like så demokratisk som de fleste land i Europa. Jeg oppdager likevel et skinn av demokrati med den virkelige betydningen i USA og Canada. I disse landene, er demokratiet fortsatt oppfattet som den beste måten å bevare friheten.
Forestillingen om demokrati i betydningen av opplysningstidens demokrati, etter et komma på 150 år, dukket opp igjen i Kabylia rundt 1980. For første gang i Kabylia, for det meste unge fransktalende som var blitt opplært i universelle verdier (faktisk Vestlige), gjør de det moderne demokrati språket til sitt eget. Alle bøndene, alle arbeiderne ble godt kjent med begrepene menneskerettigheter, kvinners rettigheter, kulturell pluralisme, rettssikkerhet, språklig mangfold, flerpartisystem, ytringsfrihet, samvittighetsfrihet, religionfrihet osv. …. De arabiske-muslimer kaller ennå (med rette) disse demokratiske aktivister for “fransk Hizb ” eller noen ganger “solgt til Vesten.” Fra perspektivet til den arabisk-islamske sivilisasjon, er den beskrivelsen godt berettiget eller rettferdig.
La oss se hva som skjer i Tunisia, Egypt, Jemen, Bahrain. De revolusjonerende hisser ikke opp med politiske slagord, og de krever heller ikke noen revolusjonære samfunns prosjekt . Oppriktig, “Benali gå vekk” eller “Mubarak gå vekk” er ikke alvorlige nok eller tilstrekkelige krav for å snakke om “Revolusjon”. I sannhet, ønsker ikke disse menneskene å engasjere seg for mye. Om de i morgen bringer islamister til makten, vil ingen klandre dem for å ha villedet verdens opinionen (som i dag tror at disse folkene vil ha demokrati og frihet ). Her har vi folk som er helt ærlig.
Mer ærlig er det algeriske folket. Det følger ikke RCD (Det offisielle Demokratiske partiet i Algerie) og Nasjonal samordning for forandring og demokrati. Ikke at det folket ikke ønsker å “kaste ut” Bouteflika, men at den nasjonale samordning for forandring viser åpent et ønske om forandring i Demokratiet. Rettssikkerhet i betydningen av positive lover, hjelper ikke disse massene. Alle disse historiene om menneskelige rettigheter, kollektive friheter, individuell frihet, kvinners rettigheter, er ikke en del av forhåpninger til folket. Den NCCD interesserer ikke det folket og Saad Sadi kan ikke mobilisere den verden. Hva algeriere ønsker er å ” kaste ut systemet” uten andre slagord, og deretter finne ut etterhvert hva som må skje. Hvis det finnes tilgjengelige Islamister som er presentabel, ikke for prangende, vil det være bra å sette dem i makten. Ellers, vil overgangen vente på bedre dager.
– Jeg er enig med deg i at “Demokrati” som i Folkestyre er ikke-eksisterende i de fleste vestlige samfunn. Sveits med sitt direkte demokrati er vel det nærmeste vi kommer demokrati i Europa.
– Det er synd dersom disse revolusjonene i de arabiske landene kun vil medføre at et islamistisk styre vil komme til makten.