Elendighet i Kabylia er en bevegelige vitnesbyrd fra en enestående humanist . Disse er uutslettelig tekster, som vil vitne på ubestemt tid for de ulike generasjoner.
Her er hva Albert Camus skriver om Kabyle folket:
“Hvis kolonimaktene kunne aldri finne en unnskyldning for erobringen, er det i den grade den hjelper beseiret folk til å beholde sin personlighet. Og hvis vi har en plikt i dette landet, det er å tillate at en av de mest stolt og de mest human folket i denne verden er å forbli tro mot seg selv og sin skjebne”, skriver han i avisen Alger-Républicain.
Albert Camus ankom Kabylia i slutten av mai. Han er straks truffet av fattigdom i regionen han besøkte. Alger-Republicain utgitt den 27. mai et utdrag av brevet han fikk fra sin spesialutsending. “Her er elendighet forferdelig. Hvis det ikke var latterlig, bør det være skriket hele dagen i avisen. Man kan ikke mistenke meg for å være følsom. Men ingen man av gjennomsnittlig sensitivitet kan se hva jeg så uten å bli forstyrret”, sier Albert Camus.
Rapporter utgitt i det daglige avis Alger-Republicain som “Elendighet i Kabylia er resultatet av en journalistisk innsats, som reder en betydelig del av historien til Algerie under den fransk kolonialismen. En klar vitnesbyrd.” Disse sterke tekstene er ekte og ukjente av publikum i Algerie og andre steder .
Under den franske okkupasjonen er kabylen sett på som en slave. Hans liv, eller snarere, dens overlevelse er redusert til en syklus av uendelige smerte og lidelse.
Foran denne dystre virkeligheten mange intellektuelle fra begge sider av Middelhavet ikke var imot denne voldsom urettferdighet. Deres stillhet er ofte delaktig, som er alle stillheter foran de urettferdige saker. Albert Camus er ikke en person som trives siden av elendighet og lidelse av andre. Han er mot den avskyelig menneskelig dumhet. I 1939, flere måneder etter lanseringen av reportasjen i den daglige Alger-Republican i høsten 1938, Albert Camus tilbrakte dager og netter i Kabylia og finner selv den bitre virkelighet. På bakken, er det ikke bare å vise fakta, men ved flere anledninger, noen ganger viser noen tall som tyder på at hverdagen for Kabylene var utålelig.
“I landsbyen El Flay, over Sidi-Aich, man nevner og viser at familier som ofte blir to-tre dager uten å spise,” skriver han.
Noen fakta rapportert i disse undersøkelsene er egentlig en fornærmelese til menneskeverdet. “Fem barn døde etter å ha spise giftige røtter”. Eller : “Denne vinteren fire eldre kvinner, som kom fra en fjern landsby til Michelet for å motta bygg er døde i snøen på vei tilbake.”
For Albert Camus, Kabylia er svært spesifikk, vi kan gjette fra første linjer av rapportene at området fascinerer ham og trollbinder ham uforholdsmessig. Selv om tjenestemenn av den tiden redusere innbyggerne i denne delen av Algerie til undermennesker.
“Og hvis vi tenker på hva vi vet om det kabylske folket, deres stolthet, livet til disse landsbyene hårdnakket uavhengig, grunnloven de har (den mest demokratisk som finnes i verden), deres jurisdiksjon som aldri har planlagt fengsling så mye kjærlighet har disse menneskene for frihet … De menneskene som bodde i lovene til et demokrati som er mer totale enn vår“, sier Albert Camus
Pingback: (Bok):Karl Marx og Kabylia « Kabylia's Blog
Pingback: Den dagen been forsvinner, vil verdens enden komme! « Kabylia's Blog
tittelen på en av artiklene : Hellas i filler
Denne tittelen som fremstilte Kabylia som et “Hellas i filler”, reiste et ramaskrik blant de “pieds noire”, franske borgere bosatt i Nord-Afrika. Denne motstanden var nesten enstemmig over det faktum at Albert Camus hadde våget å sammenligne disse “innfødte villmenn “fra Kabylia (ifølge den tyrkiske, franske og arabiske okkupantene), denne stakkars Kabylia med det prestisjetunge Hellas! Til Hellas, som de franske “herrer” holdt for å være sitt eget og la dermed krav på arven.