8. mars: Vi må aldri glemme Katia

Denne artikkelen er  fra Allas Di Tlelli oversettet fra fransk .

Meftah er en liten by omtrent femti miles fra Alger. Året var 1994. Algerie, på toppen  av den islamistiske terroren, var i brann. Staten var på randen av kollaps. Khomeini revolusjonen var i ferd med å skje igjen med terror i sør Middelhavet, mens Vesten,  som satset på den  internasjonale islamismen,  tillot “ islamittisk nettverk  for støtte til den algeriske gerillja” å omdanne seg i Europa og USA. Det militære regimet i Alger søkte et kompromiss med GIA, og forlot med dette demokratene, den uavhengige pressen, kvinner, arbeidere …alene  mot det skammelige dyret, bevæpnet bare med sitt mot og sin faste vilje, ropte gjentatte ganger i gatene i Alger, Tizi Ouzou og andre byer i Algerie,  dette slagordet: “Verken Teheran, Khartoum eller Kabul, Algerie vil være fri og demokratisk.”

Selv om fundamentalistenes mål først og fremst var sikkerhetstjenester, hærens unge vernepliktige , alle stammet fra arbeiderklassen, journalister, de intellektuelle , demokrat aktivistene …  har kvinnene lidd i lang tid før den offisielle starten på deres “hellige krig” i 1992. Kvinnene var de som led aller verst av barbariet fra den grønne fascismen. I mangel på offisiell statistikk,  snakker man om tusenvis av kvinner myrdet, like så mange voldtatt, mange av dem ble mødre av flere barn født av ukjente fedre som vokste opp i bushen, vekk fra all kontakt med sivilisasjonen. Hundrevis av andre kvinner ble redusert til slaver  i bunkerser hvor de ble holdt fanget ..

Dessuten, var 1994 det året hvor den fundamentalistiske strategien ble til kollektive blodbad og  kidnappinger av unge jenter og kvinner generelt. Den muslimske volden var dagligdags for hele folkegrupper, nemlig de som bodde utenfor store byene. I kjølvannet av muslimenes ekstreme hat utfoldelse, var kvinner uten slør (ikke bare dem) konstant trakassert og truet på sin fysiske integritet. Mange husker fortsatt den dagen i 1994 da Alger (og andre byer) oppdaget dens vegger og bulevarder fulle av plakater som bar signaturen til GIA hvor det ble beordret at alle kvinnene skulle bruke slør innen  åtte dager. Etter denne perioden, ville enhver kvinne uten slør bli henrettet ved første anledning. Mange, som følte seg alene og hjelpeløse, bøyde seg for den ordren. Andre, mer sta, fortsatte å leve sine normale liv, med sitt hår flagrende i vinden. De hadde styrke nok til å trosse islamistiske trusler og leverte til mennene, en svært sjelden leksjon av mot og besluttsomhet.

En av dem, ved navn Katia Bengana, knapt 17 år gammel,  var en briljant gymnas  student i Meftah, en liten by i Mitidja. Byen ble kalt av de islamske hordene “frigjort territorium” på grunn av det totale fraværet av staten i denne regionen hvor GIA var enerådende. Mot dette bakteppet av frykt hvor nesten hele de mannlige bøyde seg for å redde sine skinn, fikk den unge Katie flere advarsler i form av trusler for å tvinge henne til å tildekke seg . Hun nektet å adlyde, viste en standhaftighet som var uutholdelig for de skjeggete. Hun hadde imponert sine lærere, sine klassekamerater og en befolkning som gjennomgikk daglig disse marerittene  av religiøs obskurantismen. Hun ønsket å være fri, ønsket å være verdig, hun ønsket  å være en kvinne. Det var med kaldt blod hun ble  myrdet av en mobb av skjeggete feige menn på vei til skolen den 28. februar 1994. Siden da, ble Katie udødelig. Hun ble et symbol på motstand og vitalitet for alle kvinner og alle menn som elsker demokrati og frihet.

Nå, i 2011, 17 år etter mordet på Katia, er hun fremdeles blant oss –  et sted rundt oss. Men hennes foreldre, resignert i sin verdighet, er utrøstelige.